I går kveld var vi i teateret sammen med mamma og pappa. Vi er igrunn kjempe heldige ettersom Onkel jobber i teateret og vi da får billige og gratis biletter igjennom han til nesten alle stykkene. Jeg har vel vært mer i teateret enn de fleste andre på min alder og jeg elsker det. Jeg går heller i teateret enn å gå på kino. Teater er mye mer spennende og ikke minst mer givende på alle måter.

I går så vi ett stykke som heter “Frosset”. Stykket omhandlet temaer som pedofili, kiddnapping og barnemord og var langt ifra noen komedie. Det var kjempe bra spilt og man ble helt klart sittende å tenke både mens man satt i salen og ikke minst etter på. Det er sterke saker de tar opp og det å sette lys på sånne ting tror jeg helt klart er noe som er veldig bra. Dette er jo desverre virkeligheten. Det burde ikke ha vært sånn, men sånn er det.

Intelligent og overraskende fører britiske Bryony Lavery oss inn i historien om tobarnsmoren Nancy. Den yngste, tiårige Rhona, forsvinner plutselig. Hva gjør det med et menneske som mister et barn? Klamre seg til håpet om at datteren blir funnet – et eller annet sted? Hva skjer når sannheten kommer for en dag – tyve år etter Rhoda ble borte? Hvordan takler hun å leve med det utenkelige og uutholdelige som har skjedd?

Hvilken forbindelse har Nancy til Agnetha? Og hvilket forhold får hun til Ralph?

Dette er helt klar ett stykke alle burde få med seg. Det spilles på gammelsalen på Trøndelag Teater.

Når stykket var ferdig å skuespillerene kom fram på scenen for å mota aplaus lurte jeg veldig på hvor det ble av resten. De var jo bare 4 stykker der. Jeg var overbevist om att de måtte ha vært iallefall ett par tre stykker til. Men ettersom jeg begynnte å gå igjennom stykket i hodet mitt mens jeg satt der å klappet kom jeg fram til att alle de andre var jo bare persjoner som hadde blitt snakket om, ikke noen som hadde vært fysisk til stede.

Enda en fin teateropplevelse å se tilbake til, selv om den var langt ifra lystig kommer den nok til å sitte i hodet mitt i lange tider.

(tekst og info er lånt fra Trøndelag Teater)

బోదిల్

I dag var jeg og Siv på teateret. Chicago er satt opp der nå, og dette er en story jeg faktisk har mye kjennskap til. Jeg ble første gang oppmerksom på denne når jeg gikk første året på vgs og musikklinja der hadde en oppsettning på den. Noe jeg synes var kjempe bra. Etter denne forestillingen har jeg sett filmen opptil flere ganger, og finner den like fengende hver gang. Er noe med de sangene som gjør meg glad.

Jeg plasserte Kaisa oppe til mamma og pappa, ettersom leiligheten over oss hadde visning, ville jeg ikke ha en liten sangful stående hjemme alene. Er sikkert ikke noe særlig å høre på att hun syter den lille tiden etter att jeg har dradd når man skal prøve å selge leiligheten sin. Selv om hun ikke holder det gående i lange tider. Lillebror vil også mer en gjerne passe henne så da var det jo ikke noe problem.

Stykket synes jeg var kjempe bra. Musikken var like bra som den pleier å være og jeg mener på tro å ære att det er mye bedre å se oppsettninger på teateret framfor på film. Det eneste jeg mener var bedre i filmen framfor stykket her var utsende på han som spiller dommeren Billy Flind. Han ble spilt av Richard Gere.

Alt i alt var nok dette den beste versjonen jeg har sett av Chicago til nå, og jeg gleder meg til neste gang jeg skal se den på trøndelag teater. Jeg har allerede skaffet meg nye bilett og gleder meg masse

सी यू