I dag var altså dagen kommet for att jeg endeli skulle til nevrolog. Jeg sto opp litt før klokken 08.00 sprang på badet og ut med Kaisa. Når klokken var litt før halv ni fant jeg ut att jeg like gjerne kunne komme meg avgårde istede for å sitte å kope å vente på att klokka skulle gå. Dette var helt klart dagens lureste trekk, jeg havnet nemelig midt i den verste rush trafikken på vei inn til byen. Jeg brukte faktisk over en halvtime på å komme meg ned til sykehuset.

Vel fremme var det bare å finne pass i parkeringskjelleren. Jeg liker ikke parkeringskjellere, de er trange ekle og man må ha tunga rett i munnen for å bare ta opp en plass og ikke en og en halv. Heldigvis fant jeg en bra plass rimelig med en gang å fikk rygget meg på plass. Da var det bare å finne ut hvor jeg skulle.

Noe som jeg igrunn ble litt fasinert over er att når jeg fikk innkallelsen til timen i posten fulgte det også med kart på hvor jeg skulle. St.olavs har blitt enormt så det var utrolig bra att dette fulgte med. Hvis ikke hadde jeg nok gådd meg bort rett og slett.

Når jeg omsider kom inn der jeg skulle var det ikke så lett som jeg først trodde. Heldigvis pleier jeg alltid å si ifra når jeg kommer til legetimer og den slags slik att de vet att jeg har kommet. Når jeg gikk til resepsjonen fikk jeg beskjed om att jeg skulle på den andre siden av gangen. Med andre ord, hadde jeg ikke sagt ifra ville jeg mest sansynlig ha ventet på feil venterom, noe som helt sikkert hadde ført til forsinkelser og den slags.

Jeg ventet ikke lenge på det andre venterommet før jeg fikk komme inn til nevrologen. Der startet timen med att jeg oppgav en meget detaljert beskrivelse av alt jeg noen gang har fått behandling for. Sikkert for å utelukke alt annet eller eventuelt finne årsaken tenker jeg. Etter beskrivelsen av alt fra opperasjonener og polenalergi fikk jeg en hel nevrologisk undersøkelse. Denne gikk i korte tegn på å att nevrologen strøk på forskjellige plasser for å se om jeg hadde full følsomhet og reaskjonsevne. Jeg måtte også stå med lukkede øyne å ta fingeren på nesa. Alt var helt som normalt på denne undersøkelsen, noe jeg også hadde forventet.

Etter undersøkelsen var det tid for å diskutere medisinering. De medisnene jeg går på nå virker ikke slik som de skal, iallefall ikke enda. Jeg skal nå trappe opp med enda en tabelett hver dag, å se om det blir noe virkning da. Er iallefall greit å teste alle muligheter og ikke gi de opp før de er sikkelig testet på alle måter. Kjedelig å finne ut om lang tid att hadde jeg bare prøvd de litt lengere hadde de funket.

Jeg fikk også ny anfallsmedisin, nemelig sprøyter med imigran. I følge nevrologen har tabeletter ca 40-45% virkning, mens sprøyta har en virkning på opp mot 85%. En liten forskjell kan man si. Veldig greit å ha noe som faktisk hjelper de dagene det er verst. Kan ikke bruke den på alle anfallene ettersom de er såpass hyppige, men den kan være grei noen ganger iallefall. Er litt kjedelig å faktisk ikke kunne gjøre noe med anfallet hver gang det kommer ettersom man må passe på så man ikke får for mye medisinske stoffer i kroppen også.

Nå skal jeg prøve dette i en måned og fortsette å skrive hodepine dagbok for å se etter endringer. Jeg får ikke noen ny time til nevrologen, men skal heller ha telefonkontakt med han. Noe jeg igrunn synes er greit, på den måten får jeg fortsatt det jeg trenger, men slipper å bruke masse penger og ikke minst ta opp en helt time for å få noen resepter og sånn.

Nå gjenstår det bare nok en gang å krysse fingrene og håpe på det beste. Noe må iallefall hjelpe selv om jeg fikk streng beskjed om att jeg ikke måtte ha for store forventninger. Antagelig vis står jeg foran en periode med testing og feiling i forhold til hva som fungerer for meg.

सी यू