I dag når jeg, Stian og onkel satt å koste oss på verandan kom det plutselig ett uventet besøk. Det kom nemelig en svart hund vandrene opp gårdsveien. Vanligvis går jeg ikke bort til hunder som kommer innom uten bånd og eier, men denne herremannen virket veldig snill. Derfor gikk jeg ned til den med litt hundemat i hånda, og spurte om han kansje ville ha en godbit. Han var ikke vanskelig å be, og ble dermed festet til båndet jeg hadde med meg ut til han.

Jeg tok han med opp på verandan og ringte til falken for å varsle om att jeg hadde tatt hånd om han, men att de måtte komme å hente han. Jeg har jo en hund og en stor svart kompis til henne tror jeg kansje ikke er det beste med tanke på plass og alt sånn, om jeg sier att han var 30 ganger så stor tror jeg nemelig ikke jeg overdriver.

Hunden ble værende sammen med oss på verandaen og slo seg kjapt til ro. Etter noen minutter med utforskning la han seg pent ned i skyggen å ble liggende der. Veldig grei å ha med å gjøre iallefall. Etter en liten stund kom det en annen herremann gående opp gårdsveien, denne gangen var det ikke en 4beint, men en 2beint. I det han sa “hei” våknet hunden som fram til da hadde vært stille som en mus til liv. Var veldi tydelig att dette var noen han kjente igjen.

Eieren hadde også ringt til falken å fått oppgitt adressen. Kjekt å slippe mellomleddet for både eier og hund vil jeg tro. Eieren var veldig takknemmelig for att vi hadde tatt oss av hunden. Ikke att det er veldig mye trafikk i det området, men nå skal det jo ikke mer enn en bil til før en hund kan få seg en trøkk.

Heldigvis gikk det bra denne gangen, og alle var fornøyde til slutt.

सी यू

I kved når jeg skulle kjøre min minste lillebror bort til en kompis skjedde det som overhode ikke skulle skje. Lillebror hadde planlagt å overnatte ute i telt i natt, og hadde pakket sekken og var helt klar til å dra, det eneste som manglet var å komme seg ut av bilen og begynne helgen. Min lillebror er rimeli kjent for å være en ulykkesfugl og dette sviktet ikke denne gangen heller.

I det han skulle gå ut av bila, glemte han nemelig av å ta med seg fingeren helt ut. Dette endte selfølgelig med att fingeren ble klemt i døra og blå negelen var ett faktum. Heldigvis klarte han mest sansynlig å ungå å knekke noe denne gangen. Vi var litt i tvil i en periode, men vi kom fram til att det ikke var så ille att vi trengte å dra på legevakta. Heldigvis, der er det rimelig kjedeli å sitte.

Jeg tror nok han skal ha rimelig vondt i noen dager fremover, men håper det går over innen rimelighetens tid iallefall. Ble ikke noe av overnattingen ute i det fri heller denne gangen, men de to guttene kommer seg nok ut igjen ved første anledning.

सी यू