Jeg er vant til å være alene, å være ensom. Jeg er verdensmester på å trives i mitt eget selskap. Å finne på ting å gjøre selv om jeg egentlig ikke orker noe som hels, eller har noen verdens ting å henge fingrene i. Jeg har vel igrunn blitt bare flikere å flinkere til dette oppigjenom årene.
Det er ikke det att jeg ikke er sosial, for jeg rett og slett elsker en dag med venner, familie eller andre mennesker rundt meg. Det å kunne skravle ivei, bare kjenne att jeg lever og gjøre det sammen med de jeg er mest glade i her i verden. Men av og til er det å være alene det aller beste.
Nå er jeg aldri alene mer. Kjæresten min er alltid her, hundene er alltid her. I utgangspungtetet hadde jeg trodd jeg trengte litt tid helt alene, selv om jeg stortrives i selskapet til kjæresten min. Nå derimot kjenner jeg att jeg blir ensom så fort han ikke er her. Jeg har fort blitt vant til å ha noen her, og ikke minst tanken på å ha det. Jeg har aldri vært mer lykkelig enn jeg er nå, og jeg har funnet ut att det er noe som er mye bedre enn sitt eget selskap. Nemelig selskapet til noen man er så glad i att man kan gjøre alt for.
*Ælske dæ*
Så koselig
Jeg synes du bør legge ut bilder av kjæresten din snart, og et navn, så vi vet bedre hvem det er snakk om.
Kjersti da, du har jo til å med møtt han
Han var jo med på utstillingen sist 
Dog ikke som kjæresten min, men er samme gutten 