Selv om det er Lørdagskveld sitter jeg helt alene i sofaen og ser på gossip girl sesong 1 og drikker kaffe. Hundene ligger å sover og venter på att vi skal ut på tur. Formen er fortsatt dårlig og feberen vil ikke slippe taket. Jeg ser virkelig fram til å bli bedre og kunne komme meg ut på tur og andre ting når det skal være. Kjenner jeg får litt dårlig samvittighet når jeg rett og slett ikke klarer å komme meg ut på tur med de. Heldigvis har jeg en lillebror som kommer på komado å går tur med de. Hva er det småbrødre ikke gjør for en liten slant med penger?

Det å sitte slik alene får man til å tenke, tenke på hva man savner, hvordan fremtiden blir og ikke minst hva morgendagen bringer. Er vel egentlig en fordel å ikke vite svarene på de spørsmålene, det gjør jo det hele mye mer spennende.

Verden forandrer seg stadig, og den siste tiden har mye forandret seg i min. Jeg føler att jeg lever selv om jeg hovedsakelig bare sitter hjemme alene og glor i veggen. Jeg spør meg selv, hvordan? Hvordan kan jeg ha ett liv selv om det livet jeg er vant til er borte. Jeg har sittet inne for lenge, brukt for mye tid på å tenke. Jeg vil leve normalt igjen, ikke ha ett liv som går rundt å surrer i dvalemodus. Jeg vil ut, jeg vil være til nytte, jeg vil være meg selv.

Selv om ting føles gråt er det viktig å lete etter fargene, og jeg kan iallefall med sikkerhet si att jeg har funnet mine. Jeg har ting jeg lever for, gleder jeg virkelig setter pris på, dager jeg aldri ville vært foruten og mennesker jeg er enormt glade for att er en del av livet mitt, og som virkelig ikke lar seg skremme bort. Mennesker som har fortåelse og som lar meg leve. Uten de vet jeg ikke hvor jeg hadde stått, antageligvis enda mer alene.

Men nå er det nok tanker og snikk snakk for en lørdagskveld. Uansett til slutt vil jeg bare si att jeg savner å ikke sitte alene, og jeg gleder meg til jeg slipper å savne igjen!

బోదిల్