daler ned fra himmelen og legger seg om ett hvitt teppe. Den dekker over alle ting, alle sår i bakken blir borte, all skitt på veien synes ikke mer. Den lyser opp. Så kommer sporene. Sporene etter bilene som kjører på veien, menneskene på gatene, dyrene i skogen.

Neste morgen er den nesten borte, den har blitt til slaps. Den første snøen lever ikke lenge. Da er sårene i bakken tilbake, skitten fra bilene og det er mørkt igjen. Men noen av sporene er fortsatt der. Sporene etter ungene som var ute og leket og bygget snømann, sporene etter bilene som ikke klaret og holde seg på veien og havnet i grøfta, og sporene etter dyrene som søkte ly under trær der snøen ikke enda kom til.

Det er nok ikke lenge til vi ser igjen snøen for alvor, men da er det ikke den første snøen, vi har allerde hadd besøk av den. Vi har kjent den følelsen av den dale ned. Treffe oss i panna, smelte og høre knirkelyden av den når vi går på den.

Snø er pent å se på, hadde den bare ikke vært så kald.

सी यू