I dag var tiden kommet for å ta en tur til legen for å høre hva han hadde å si angående den stadig hyppigere migrenen min den siste tiden. Det er ikke nok med att jeg har hadd anfall nesten hver dag i større eller mindre grad, men redselen for att ting skal gå tilbake til slik de var før jeg begynte på forebyggende medisin samt utappingen av krefter med å ha så mye vondt i hode sliter meg helt ut.

Legenen mente jeg hadde tre muligheter jeg kunne prøve ut for å se om ting ble bedre igjen:

1. Trappe opp medininene jeg allerede går på for å se om en høyere dose vil gi bedre effekt.
2. Slutte med medisinen jeg går på i dag for å så prøve en annen forebyggende medisin. (noe jeg er meget skeptisk til ettersom jeg har hadd veldig god effekt av den jeg går på i dag i over ett år nå)
3. Ta en pustepause der jeg ikke skal stresse, tenke på andre ting enn å ta det med ro å prøve å slappe av mest mulig. Dette innebærer da en sykmelding på to og en halv uke.

Han mente også att grunnen til att anfallene var hyppigere nå kunne være så enkel som att jeg har stresset mye den siste tiden, samt hadd store forandringer i livet. Dette kan være nok til att hodet ikke henger med og att det trenger litt tid på å tilpasse seg.

Med tanke på hvordan jeg var da jeg begynte på medisinene jeg går på i dag, var rimelig ut å kjørte i en god stund da kan man si. Men alikavell ikke har noe lyst til å slutte på de for å så kansje ikke finne noen som fungerer så bra som disse har gjort mente legen att det beste alternativet for meg nå ville være å ta en pause. Jeg skal være min egen terapaut som han så fint kaldte det.

Jeg er egentlig ikke noe fornøyd med denne situvasjonen ettersom jeg vet det er for lite folk på jobb når en blir borte. Med andre ord kommer den dårlige samvittigheten. Men jeg vet også att om jeg ikke tar dette seriøst vil det mest sansynlig ta mye lengere tid før jeg kan få tiibake det jeg har hadd av energi, og ikke minst livskvalitet. Noen ganger sier vel bare kroppen ifra om att nok er nok, og att den trenger en pause.

Mitt hode tåler på langt nær det samme som de fleste andre av påkjenninger både med og uten medisinering. Det er bare noe jeg må lære meg å leve med, og desverre går dette også ut over andre menesker både i forhold til jobb og på det sosialet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har takket nei til å være med på ting eller til å få besøk pga av att hodet mitt ikke har fungert, men det er mange.

Migrenen har også gjort sitt til att jeg i dag står uten det jeg egentlig skulle hadd av papirer fra skolen. Mye fravær oppigjenom årene fører med seg alt annet enn posetive ting. Men når man ikke klarer å stå oppreist når man våkner om morgenen har man ikke så mye valg. Da er senga den eneste plassen man har noe som helst å gjøre. Helst i ett helt mørkt, kaldt rom uten en eneste lyd eller bevegelse.

Nå er det vel bare å ta tiden til hjelp å håpe på att ting går seg til. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg ikke ser bedringer innen kort tid. Amputasjon hadde helt klart vært en mulighet, men med tanke på att jeg tror jeg kommer til å se noe dum ut uten hode, aventer vi en stund enda før vi går til det skrittet.

सी यू