I dag ble det bestemt att pappa skulle ta med Tuva til dyrlegen for siste gang. Hun har gådd på anttibiotika den siste uken, men det er heller lite teng til att hun blir noe bedre. Dette er noe som er utrolig tøft for hele familien, da Tuva har vært mer enn bare en hund for oss alle sammen.

Jeg husker enda den dagen for over ti år siden da Tuva kom til oss. Hun var ikke mer enn 6 uker gammel, og både hun og mamman hennes “Bess” kom hjem til oss. Det var sånn stas, og hun var så liten og så skjønn. Så leken, ingen ting var skummelt. Alt var bare trygt og godt sammen med mamma og oss.

Etter en liten uke dro “Bess” hjem til Onkel igjen og Tuva ble igjen alene sammen med oss. Dette gikk også super bra. Den lille valpen var med pappa på jobb om dagen og ble halveis koset ihjel av hele familien om kvelden. Hun hadde litt problemer med å innfinne seg med att hun skulle være nederst på randstigen og pleide å legge seg oppå min minste lillebror Stian som da var 4år. Hun måtte da iallefall være over han som var så liten. Men etter en stund fant hun vel ut att til og med denne lille krabaten hadde mer hann skulle ha sagt enn henne.

Tuva var ikke som andre hunder. Man kunne gjøre så å si hva man ville med henne. Man kunne ta på henne solbriller og den eneste reaksjonen man fikk da var att hun sto og så ut i luften, akkurat som om dette var herlig, nå ble det ikke så skart lys mer. Man kunne ta på henne hatter og luer i alle former og hun ville ikke riste de av seg med en gang. Vi har hadd mange gode lattere med påkledningene hennes og ikke minst reaksjonene når hun har fått ting plassert på hode.

Tuva hadde også en helt spesiell måte og si ifra om ting på. Når det var tomt for vann f.eks var det ikke snakk om å bare pese for å vise att man var tørst, nei da. Da laget Tuva en ulelyd som helt klart gav utrykk for att; jeg er tørst, kan noen finne vann til meg nå? Det samme gjald alle andre ting hun ville ha, om det var mat, eller om det var ut å tisse. Når noen kom hjem var det heller ikke nok å bare logre for å ønske oss velkommen, da kom det kjente ulet hennes igjen men med en annen tone, akkurat som om det betydde; Hallo.

Tuva hadde også en helt egen evne til å forstå ting. Om man sa hvor er Harald? (onkelen min som bor i nabohuset) spratt hun opp med en gang og var klar til å ta imot han med en gang. Om vi var ute så hun nedover mot huset hannes med en gang. De andre to hundene vi har kjenner godt igjen ord som “tur”, “tisse” og “sulten”, men Tuva forsto så mye mer.

Favorittplassen til Tuva om natta var i sengen min. Om jeg eller noen andre sa “sove senga?” spratt hun opp og sprang bort til soverommet mitt. Hun kunne ligge til langt på dag når hun fikk sove der. Og når jeg var uheldig å la meg over henne om natten kom det bare ett langt sukk; du ligger på meg, flytt deg.

Selv med sorkingen og den dårlige ånden hun hadde var hun verdens beste varmepute.

Tuva var også en liten rakker. Hun var ekspert på å åpne dører, noe som førte til att hun fikk i seg en god del snop og mat som sto på plasser hun egentlig ikke skulle ha vært uten tilsyn. Dette endte med egen låsemekanisme på romdøren min.

Jeg kommer til å savne deg noe helt fryktelig lille venn! Men jeg vet du har det bedre nå. Tusen takk for de fine årene vi fikk sammen! Kjempe glad i deg!:(

R.I.P