å kjenne deg slå meg i hode som ett lyn fra blå himmel. Av og til gir du meg ett hint om att du kommer, andre ganger slår du meg bare rett ut.
Jeg blir kvalm av deg, jeg klarer ikke røre meg. Jeg tåler ikke sterkt lys, egentlig ikke lys overhode.
Jeg vil være alene når du kommer, ingen må snakke til meg, ingen må ta på meg. La meg bare være.

Det jeg prøver å beskrive her er migreneanfallet som kommer på besøk til meg med jevne mellomrom. Det er ikke like ofte nå som det var tidligere, men det er helt klart ikke borte enda.

Min historie med migrene startet tidlig. Allerede da jeg gikk på barnehagen hadde jeg mye vondt i magen å var mye kvalm. Dette er typisk for barnemigrene, men jeg fikk aldri konstatert dette i så tidlig alder. Det var først etter jeg hadde begynt på barneskolen jeg fikk mitt første møte med ett “vanlig” migreneanfall. Jeg husker vi skulle ha gym i første time, og jeg hadde så rart syn. Føltes som om det var noe som lå utenpå øyet mitt så jeg så prikker. Var kjempe ekkelt. Dette gikk over etterhvert, og timen etterpå skulle vi ha svømming. Rett før jeg skulle skifte over til svømmetøy merket jeg att min høyere hånd og tunga(!) min hadde dovnet bort. (meget snodig følelse) Jeg ble redd og skjønte fort att ting ikke var som de skulle. Jeg gikk inn til læreren og sa att jeg ikke følte meg bra og att jeg trodde jeg måtte dra hjem. Jeg så jo helt frisk ut så læreren mente jeg skulle slutte og tulle å komme meg i vannet. Jeg trosset læreren og begynte å gå den 1km lange veien hjem.

På veien hjem kom kvalmen. Jeg måtte stoppe å kaste opp flere ganger. Å sammen med kvalmen kom også den intense hodepinen. Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg hjem. Det virket helt ufattelig langt. (å nei, jeg hadde sikkert ikke godt av å gå den veien alene i den tilstandene som jeg var i da)

Når jeg kom hjem var heldigvis mamma hjemme. Hun trodde jeg hadde fått hjerneblødning til å begynne med. (Det sier vel sitt om hvor bortkommet og dårlig jeg var). Jeg fikk langt meg ned på sofaen, og husker ikke så mye mer av den dagen. Jeg vet jeg fikk legevakt som konstanterte att jeg hadde migrene og ikke hjerneblødning. Jeg vet jeg slet veldig med å komme på helt vanlige ord og settninger som; “Jeg vil ha en pute til”. Etter denne episoden dro jeg til legen for å få medisiner mot migrenen.

I dag, mange år etter denne episoden har jeg vært utallige ganger til legen for migrenen. Jeg har prøvd flust med medisiner, både i form av smerestillende og forebyggende. Langt i fra alle har fungert. Det har vært perioder da jeg har hadd så mange anfall iløpet av en uke att jeg ikke har klart å fungere i arbeidsliver, og heller ikke i den grad jeg har ønsket i det sosiale livet.

Jeg har med tiden innfunet meg med denne sitsuvasjonen jeg er i, og vet jeg aldri kan være sikker på å få med meg det jeg planlegger til en hver tid. (Det kan jo være jeg får migrene å da må jeg bare legge meg ned.) Nå har jeg funnet en forebyggende medisin som har fungert kjempe godt for min del. Fra å ha opp til 6 anfall i uka har jeg nå 1-3 anfall i måneden. Det er noe jeg kan leve med. De anfallene jeg får nå er ofte mildere enn de jeg hadde før også, og det tar kortere tid før de går over. Jeg har brukt mange år på å finne den formen for medisinering som jeg i dag har kommet til, men i dag kan jeg si att det er verd det. Jeg håper jeg kan bruke denne medisinen resten av livet.

En ting er iallefall sikkert; JEG HATER MIGRENE!
सी यू